9.-11. Oktober 2009 gikk oppdretterseminaret av stabelen på Haraldvangen.

De inspirerende foredragsholdene var: Madeleine Lund, (Starbelle) fra Sverige, Ulla Bergh Persson (Bermark) Sverige og Barbara Thornley (Felthorn) fra England.

Og de lærevillige, aktivt spørrende oppdretterne var: Mette Andersen, May-Liss Arntzsen, Harald og Sigrun Bjerkvoll, Thor og Gunn Hallgrimsen, Elin Hansen, Hilde Heggen, Trude Holmen, Enisa Ibrahimi, Kathrin Johanssen, Ann-Cathrin Johannessen, Ragnhild Johnsen, Asbjørg Jonassen, Laila Karoliussen, Thor Kristiansen, Inger Krogstad, Mary Ann Leksbøe, Aud Jorun og Helge Lie, Anne Britt Olsen, Randi Scheen, Sissel Tangnes, Sissel Vaksvik, Toril og Arve Vasveen og Rita Vik.

Rommene og hyttene var trivelige og med gode senger, og omgivelsene vakre og rolige. Når maten i tillegg var meget god hadde vi en ramme rundt seminaret som var aldeles utmerket! Fredagskvelden var satt av til sosialt samvær. Nydelig mat og trivelig selskap er en god oppskrift for en hyggelig kveld!

Etter en rikholdig frokost lørdag morgen ønsket Trude Holmen velkommen til seminaret. Hun hilste fra vår leder Arne Løland som beklaget at han ikke kunne være tilstede. Han ønsket oss alle et stort faglig utbytte til rasens beste. Så ble Hilde Heggen fra Styret presentert for forsamlingen. Sammen skulle de avlaste og hjelpe Ann-Cathrin Johannessen (Micro) med den praktiske gjennomføringen av seminaret.

Ordet ble så gitt videre til Micro som presenterte program og foredragsholdere. Og hvilke autoriteter vi hadde tilstede!

Først ut var velkjente Barbara Thornley som ut fra sin merittliste burde vært en tilårskommen lady, men vi møtte en entusiastisk, levende kvinne som hadde sine velbegrunnede meninger om Shetland Sheepdog som rase. Hun knyttet stadig sine tanker både til Standarden og til rasens evne til å utrette sin funksjon som arbeidende hund. Hun advarte mot oppdretteres hang til overdrivelse og poengterte at man ikke skal tillate seg å falle i fallgruven "mer". God pels er for eksempel ikke det samme som størst mulig pels, enkelte hunder ville nesten invalidiseres av sin voldsomme pels om den var satt til å gjøre arbeid på en gård, og det er høyst uønsket.

STANDARDEN
Standarden tilsier at viktige karakteristika for rasen er:

-Alertheten - Mildheten - Intelligensen - Styrken - Aktiviteten - Kjærlige og trofaste mot eier - Reserverte overfor fremmede - Aldri nervøse.

Standarden krever også en fysikk som er elegant og uten overdrivelser
"With strong, but not heavy, bone" repeterte Barbara flere ganger.

Forpart og skulder overarm skal være like lange og ideelt være i en vinkel på 90 grader, selv om dette er sjelden å se. Hvis man ser en hund som står naturlig, men klørne på linje under snuten, - ja da vet man at man kan vente å finne en kort overarm og steil skulder.

Kroppen skal være lett rektangulær, og ikke kompakt men med en brystkasse som når ned til overarmsbeinet, og ribben som gir plass for lungene. Disse trekkene sørger for at hunden kan være utholdende.

Halebæringen er avhenging av haleansatsens plassering. Et godt kryss er nødvendig for å få god halebæring.

Føtter: Oval fot med fleksible mellomhender er nødvendig for å kunne snu og stoppe fort. Små runde katteføtter gir liten fleksibilitet i foten, med øket risiko for skader i skulder og ryggrad. Fleksible mellomhender er vesentlig for å kunne stoppe fort uten å ta skade, noe som er særlig viktig for hunder er aktive.

Legendariske Miss F. Rogers (Riverhill) kikket alltid på potene og kjente etter om polstringen på tredeputene var god nok til å gi den nødvendige fjæringen, for å vite at hunden var i stand til å tåle belastning.

Standarden beskriver et vakkert hode, og igjen la Barbara vekt på at det er balansen mellom detaljene som utgjør helheten som til sammen danner det perfekte hode, alt skal passe sammen.
Vi fikk så se en rekke eksempler på gode og dårlige hoder, de ble forklart og gått nøye igjennom en og en.

Markeringer og fargemønster kan gi optiske illusjoner. Her fikk vi litt av en demonstrasjon! For å illustrere dette kom det inn en blue merle tispe med et hode som ved første øyekast så ganske ordinært ut. Vi "så" et stort hvitt bliss og rund skalle. Vår foredragsholder påsto at dette var et bra hode med god skalleform! Så ble hunden tatt ut og blisset ble sminket bort for anledningen, og inn kom en hund med et hode av en helt annen kvalitet! Se bildene. Dette er naturligvis ikke er lovlig på utstilling, men ga oss en slående demonstrasjon av hvor viktig det er både å se OG føle når man bedømmer en hund. Kanskje vi som så dette blir litt mindre skråsikre når vi bedriver ringside bedømming heretter?

Runde øyne -mandelformede øyne -trekantede øyne. Rasen framviser mange varianter, standarden krever mandelformede og skråstilte øyne. Fargen på øynene skal være mørk brun på alle unntatt på blue merle som kan ha blå, blå/brunspettet eller brune øyne.

Ørene skal ikke være verken for store eller små eller for vidt eller tett plassert. Altså "passe" nok en gang.

Munn; sterke kjever med velutviklet underkjeve, ikke overdrevet, da får man et Colliepreg. I standarden henvises det ikke til Collie, så det er et preg som er sterkt uønsket. Rasen skal ha saksebitt og det er ønskelig med 42 tenner plassert på rett plass. Premolarmangel vil trolig ikke gi en hund problemer i naturen, og Barbara tenker derfor at mindre mangler ikke bør diskvalifisere en ellers god hund. Leppene skal dekke

Bevegelsene skal være markdekkende og kreve lite energi for å dekke store avstander.

Pelsens funksjon er å beskytte mot vær og vind, men den må være praktisk og ganske vedlikeholdsfri. Dette får man ved å ha en hard lang overpels og tett myk kort underull.

Farge. Alle fargevariantene ble vist, og Barbara delte sin erfaring med avl av blue merle valper med oss. Etter hennes erfaring blir sølvfargede, dalmatinertegnede valper gjerne vakkert blå fargede, de tinnfargede valpene blir gjerne bli ganske grå som voksne.

Størrelse: Under oversettelsen ble den engelske standarden på 14.5 inches gjort om til cm med feilaktig omregningsfaktor, slik at man fikk 36 cm. Barbara Thornley antar derfor at dagens standard må justeres for å bli i samsvar med den originale.

Til avslutning viste hun et bilde av en stor, lykkelig gjeng Shelert-hunder i fri utfoldelse og samtidig i kjærlig kontakt med sin eier. Slik burde Shetland Sheepdog ha det mente hun.

Essens: MAN HAR Å VÆRE TRO MOT STANDARDEN NÅR MAN FORVALTER EN RASE!

Så overtok Madelene Lund ordet, deler av hennes emne grep tett inn i Barabra Thornleys tema og økte derved forståelsen av standarden gjennom nye eksempler og illustrasjonsbilder. Hun la vekt på å få fram forståelsen av begrepet "lagom" eller "passelig". Fra hennes foredrag vektlegges den delen som handler om historien bak standarden og meningen med den.

Madeleine har oppdrettet Shetland Sheepdog siden 1970, og har oppnådd mye heder og ære for sine hunder, blant annet har hun oppdrettet hele seks generasjoner championtisper! Hun var også initiativtaker til den internasjonale rasekonferansen i England i 2000.
"Hvordan skal vi bevare den korrekte typen?"
Ofte snakkes det om type, men vet vi egentlig hva type er? Madeleine presenterte oss for en definisjon av begrepet.

Type: Er den helhet som dannes av standarden som til sammen utgjør en spesiell rase.

Madeleine sa at spesifikt rasetypisk for Sheltie er:
Det behendige formatet - Den riktige pelsen - Det vakre uttrykket - Sveipet over lenden - Det grasiøse bevegelsesmønsteret - Det vennlige gemyttet.

Ydmykhet: Hun vektla at de erfarne oppdretterne må belyse detaljer og gi fra seg kunnskap for å sette de nye i stand til å tolke standarden for å kunne bevare rasen. I England er tradisjonen at nybegynnerne er andektig lyttende i godt og vel 10 år. Vi Skandinaver derimot har en tendens til å være mer "utlærte" etter vårt første kull. Nettopp den innstillingen gjør at vi kan gå glipp av mye lærdom.

Opprinnelse: Her fikk vi spennende nytt stoff! Madeleine hadde fått tilgang til å granske kildeskrifter og arkiver, og hadde funnet gamle til nå ikke kjente bilder og informasjon.

Sheltiens funksjon var gårds/vakthund. Buhund, islandsk fårehund og skotske bordercollielignende hunder antas å ha dannet et utgangspunkt, i tillegg er man rimelig sikker på at dvergspaniels og små spetslignenede hunder har gitt sitt genetiske bidrag til den moderne Shetland Sheepdograsen der de hoppet i land fra båter under victoriatiden for ca 120 år siden.

Som for veldig mange andre rasers vedkommende spilte rikfolk en viktig rolle. Lady of Aberdeen dro til Shetland og kjøpte mange hunder. Hun tok med seg det beste hun fant til sin kennel. Hun startet også en Sheltieklubb i Skottland og en på Shetlandsøyene.

Hvordan ble så standarden til? Jo; Man skrev en standard, og så prøvde man å avle slik at man fikk fram en rase som lignet på denne!

Essens: MAN KAN SOM OPPDRETTER HA SIN EGEN VURDERING AV STANDARDEN, MEN MAN KAN ALDRI KOMME FORBI AT DEN SETTER VISSE GRENSER FOR HVA MAN KAN TOLKE DEN TIL.

Ulla Bergh-Persson var neste kvinne ut, enda en suksessrik og kunnskapsrik kvinne som har vært viktig for rasen i en årrekke både som oppdretter og dommer. Hennes tema var helse. Hun startet opp med å si at man i utgangspunktet trodde Sheltien var en urfrisk rase. Ulla fortalte om panikken og begrepsforvirringen som herjet i oppdretterkretser når man på 60-tallet oppdaget det første tilfellet av CEA i Sverige. Hjemme hos Ulla (!) satte man i gang med øyenlysingsutdanning for veterinærer, og man hentet inn britiske Keath Barnett. På vei opp til Ullas gård hadde de fleste bulket bilene sine,- hun trodde det kom av de intense diskusjonene man hadde inne i kjøretøyene!

Senere oppdaget man også nye lidelser hos Shetland Sheepdog, Ulla kom innom de fleste av dem -både selve sykdommen/lidelsen, utbredelse i vår rase, problem i forhold til funksjon og ikke minst: Anbefalinger når det gjelder avl.

CEA: De mindre utbredte tilfellene kan maskeres og se normale ut når valper øyenlyses senere enn ved 7- 8 ukers alder. Testen Optigen kan ved hjelp av en blodprøve konstatere om hunden er genetisk fri for crd, anleggsbærer eller har crd, men vil ikke si noe om colobom eller PRA.
Kommer crd og colobom sammen som en genetisk "pakke"? Nei.
Katarakt: Arvelig eller ikke arvelig blakking av linsen.
PHTVL/PHPV: Persisterende Hyperplastisk tubus vasculosa lentis/persisterende hyoerplastisk primær vitreus er en misdannelse i selve glasslegemet bak linsen. Man mistenker at den er arvelig.
PPM: Persisterende pupillmembran en rest fra en membran fra fosterstadiet.
Innrullede øyenhår: Relativt vanlig og kan irritere øyet, i så fall bør det fjernes.
PRA: Leder til blindhet dukker opp fra 2-7 års alder. Recessiv nedaving. Man oppdaget de første tilfellene på 90 tallet. Vi håper snart å finne markører i genene som kan fortelle om en hund er bærer eller ikke.
Retinopati: Sykdom på netthinnen. Det kan se likt ut med PRA og har vært forvekslet.
HD: Kun ca 4 prosent av de røntgenundersøkte hundene har D eller E.
Patellaluksasjon: Kan opereres, men er arvelig.
Slipped tendon: Sheltie har 6 ganger øket tendens til å få dette enn andre raser. Micro fortalte om sin erfaring med lidelsen. Hun hadde sett flere tilfeller der hvile erstattet operasjon.
Testikkelmangel: Ca 15 til 17 prosent av Sheltiehannene har dette.

KONKLUSJON: Shetland Sheepdog er fremdeles og like fullt - EN SUNN RASE!

Så kom kvelden med en deilig middag og påfølgende underholdende utlodning til inntekt for PRA prosjektet,- pengene satt løst og loddene ble fort utsolgt. Overskuddet ble på 2026,-

Søndag var det klart for praktiske øvelser med hunder der Madeleine innledet, men hvor alle tre foredragsholderne aktivt arbeidet med gruppene for å gi maksimalt utbytte.
Deltakerne ble delt inn i fire grupper, og vi brukte 20 minutter på hver av de fire oppgavene vi fikk. Oppgavene var å vurdere HELHET - ANATOMI - HODE på ulike hunder og skrive kritikker. I den fjerde oppgaven fikk vi en rekke bilder og vi ble bedt om å si noe om hundenes balanse.

Så en runde ute. Bevegelser ble vist på de hundene som vi gikk igjennom. Her haglet ord som Daisy-cutting-action og singeltracking, og selv nybegynnerne blant oss virket helt komfortable med begrepene. Det var en liten aha opplevelse for mange å se hvor tett sammenhengen mellom anatomi og bevegelser er.

Vel inne ble kritikkene lest opp og diskutert. De ulike hundenes fordeler ble trukket fram, ikke minst ble hundenes gemytt berømmet, snille og tålmodige alle som en!

Avslutningsvis overrakte Micro gaver til foredragsholderne og takket dem for innsatsen til varm applaus fra deltakerne. Ut fra tilbakemeldingene underveis er denne typen seminarer veldig viktig for den gruppen mennesker som ivaretar rasen vår, og det kom sterke ønsker om at det ikke måtte bli lenge til neste gang! Enda til foredragsholderne kunne fortelle om utbytte og ville være med neste gang!

Hilde orienterte om Dogs4All og inviterte deltagerne på seminaret til å stille på standen vår.

Så overbrakte Trude Micro en flott blomsteroppsats fra Styret og takket for en strålende innsats i forbindelse med seminaret, og ønsket alle god tur hjem.

Referert av: Trude Holmen