Tusen takk til Norsk Shetland Sheepdog Klubb for invitasjonen til å dømme deres klubbshow i juni! I denne forbindelse har jeg blitt bedt om å fortelle litt om meg selv og min tid med sheltie.

Da jeg forsto at min første sheltie, som ble kjøpt som en herlig 8 ukers valp, utviklet seg til å bli en dårlig pelset hund, langbent og til dels stor type, og IKKE utviklet seg til å bli den elegante utstillingshunden som jeg forventet, fikk jeg muligheten til å kjøpe Delamere Flower of Fashion.

Hun var da en 12 måneder glamorøs gylden sobel, som allerede hadde oppnådd gode resultater i utstillingsringen. Hun var etter Scarabrae- og Sumburgh-linjer, med den kjente Ch Jefsfire Freelancer på begge sider i stamtavlen. Hun ble stamtispen til alle mine sheltier. Ved å prøve å reintrodusere noe av Riverhill-oppdrett, valgte jeg Ch Riverhill Ricotta som avlshanne til mitt første valpekull. Fra denne kombinasjonen ble min første egenpruduserte vinner født (Balidorn Hilight).

Hun ble beste tispevalp på Midwestern klubbshow i 1976 (min mor levde den gang og var like entusiastisk som meg). Etter det opp-
nådde hun å bli klassevinner på sin første utstilling på en Championatsutstilling i Leeds. Selv om hun fortsatte å vinne tre reservecert, fant hun seg aldri til rette i utstillingsringen, hun syntes det var veldig kjedelig. Noen ganger nektet hun helt å vise ører, og i verste fall kunne hun sovne!

Uansett hvilken hannhund jeg valgte ut til henne, måtte jeg tenke på at den skulle ha egenskaper som personlighet og utstillingsglede. Dette var kanskje ikke ting jeg ville prioritert på samme
måte i dag, men da hun ble paret med Ch

Janetstown Journalist, fungerte teorien, og hun produserte ”Nicky”, Ch Balidorn White Ginger, som fikk vårt første certifikat og Best i rasen på Crufts i 1980 (En fantastisk start!). Han var også en glamorøs gylden sobel, men han hadde ”personlighet pluss” og elsket alle! Han hadde ikke lest rasestandarden som sier at sheltien ”kan være reservert mot fremmede”, og da vi gikk tur med han i strandkanten, snudde han seg og løp tilbake etter alle vi møtte og sa ”hallo”. Det er sikkert unødvendig å legge til at vi måtte begrense disse turene, da vi nesten aldri kom oss hjem igjen. Han ble ”dratt rundt i ringen i ”Barn og Hund” utallige ganger, og var en høyt elsket familiehund i 13 år.

Ved å følge Riverhill-linjene har dette gitt oss mange vinnere gjennom årene, inkludert Balidorn Limelight, Balidorn Living Doll, Balidorn Revelation og Balidorn Welsh Ballad, for å nevne noen. Ved å gå tilbake til Jefsfire-linjer, ble Jefsfire Gold Status valgt til en datter av Balidorn Hilight, som ga meg Balidorn Gold Brocade, nok en gylden sobel med stor karakter, og som oppnådde to reserve-cert i tillegg til å bli juniorvinner, men hun var aldri i pels lenge av gangen. Jeg mistet helt tellingen på hvor mange utstillinger hun var påmeldt, men mistet pelsen uken før utstillingen.

Balidorn Living Doll, som elsket å få valper, var en av mine beste avlstisper, og da hun ble paret med Ch Lythwood Skymaster, produserte hun ”Mandy” (Balidorn Goldfinch), denne også gylden sobel. Dessverre døde ”Mandy” veldig ung. Fordi hun hadde fire dager gamle valper, hadde jeg sluppet henne ut en liten luftetur foran huset i stedet for bak huset sammen med de andre hundene. Jeg tok bare øynene fra henne et sekund, men det var nok til at hun løp over veien, og da var det gjort. Hun var mor

til den meget utadvendte, skyggede hannhunden ”Rolly”, Balidorn Rolled Oats. Hans bestefar var den velkjente Ch Tegvel Wild Ways of Sandwick.

”Rolly” ligger nå bak de fleste av Balidorn-hundene i dag. Den siste er ”Russel”, Balidorn Travelling Nomad, som har en far med navn Edglonian Strolling Nomad of Lochkaren. I skrivende stund har han kun deltatt på tre utstillinger, men har kvalifisert seg til Crufts i 2005. Han var 2. beste i gruppen på sitt første Openshow og senere Reserve beste Valp-In-Show på sin 3. utstilling.

Balidorn Wild Affair er en ”Wild Ways”-datter og selv om hun har gjort det bra i ringen, er hun en av dem som synes det kunne være hyggeligere ting å gjøre enn å gå på utstilling. Tross dette, og heldigvis for meg, har hennes sønn Balidorn Rob Roy (1 cert) og hennes sønnesønn Balidorn Burnt Oats JW (deleier) ikke tatt etter henne, og elsker ingenting høyere enn å vise seg i ringen.

Siden mitt første dommeroppdrag på Midwestern Shetland Sheepdog Club’s match-show i 1978, har jeg dømt på raseklubbutstillinger og championatutstillinger både hjemme og utenlands. Jeg har også kvalifisert meg til å lære opp andre dommere.

I 1985 fikk vi også en Bearded collie inn i kennelen, Breaksea Enchantress at Balidorn, som ble champion. Gjennom årene har jeg oppdrettet 1 certvinner og 2 reservecert-vinnere av denne rasen.

Jeg ser med glede frem til å komme til Norge og møte dere alle!!

Margaret Botham