Rasens historie

Shetland Sheepdog - Rasens opprinnelse

Skrevet av Ingrid Myklebostad

Tidlig sheltie-bilde (Aberlady Dot of Cameliard)

Som eier av en shetland sheepdog vil det være naturlig å stille spørsmål om rasens opprinnelse og bakgrunn. De fleste vil være fascinert av dens histore. Man kan fremdeles på mange felt se spor av de tidligste forfedrene. Navnet Shetland, er en viktig faktor, og sheepdog som jo betyr fårehund, tilsier at dette er en hund som kommer fra Shetlandsøyene, hvor den ble brukt som gjeterhund. Disse øyene ligger ca. 80 km nord-øst for den nordligste tuppen av Skottland, og faktisk på samme høyde som Bergen.

Levevilkår

Shetland er kjent som et land med korte somre og lange vintre. Med åpent hav rundt hele er vind, storm og regn et helt naturlig element. Dyr som lever og formerer seg under slike forhold blir hardføre og småvokste. Den lille shetlandsponnien er kjent av alle, og shetland sheepdog’en kjenner vi jo allerede.

“Toonie dog”

Fra tidlige tider var “shetlands collie” det navnet disse gjeterhundene gikk under. I tillegg til dette fikk de kjælenavnet “toonie-dogs”. Dette var en følge av at den jorden de dyrket på det lokale plan, ble kalt “toon” (på norsk: tun).

Enda ett kjælenavn var populært, det gamle navnet “peerie”, eller “eventyrhunden» - sheltien har jo så absolutt en “eventyrlig” appell. Disse små hundene, som flittig ble brukt av Shetlandsøyenes småbrukere, gjette både sauer og krøtter, og hentet like gjerne inn kuene når de skulle melkes som å ringe inn sauene. I perioder når beitet ble for magert, ble både sauer og hunder fraktet over til andre øyer, hvor de ble etterlatt alene, kun med sheltien som den ansvarlige. Noen mener at sheltien er bråkete, men det var vel dens eneste måte å jage vekk inntrengere på. For å kunne passe sin saueflokk, skulle de heller ikke innlate seg med fremmede, og reserverthet var derfor naturlig og nødvendig. Dagens rasebeskrivelse tillater fortsatt at sheltien er reservert, ettersom det er en del av det opprinnelige, men man skal ikke forveksle dette med nervøsitet.

Robust og hengiven

Shetlands-sauene er vakre små dyr med en silkebløt flekkete fell. De løper med stor hastighet hvor andre ville ha problemer med å finne fotfeste, og stopper ikke for hindringer mindre enn tre, fire ganger deres egen høyde. Dette forteller oss litt om hvorfor våre sheltier har slike elegante og kjappe vendinger i store hastigheter, og er slike utrolige hoppere i forhold til sin størrelse - de måtte følge sauene i deres bevegelser. Hundene deltok i det som foregikk, de bisto sin eier i alt. I dag, som den gang, blir de aldri lei av å være sammen med oss, vår nærhet gir dem stor glede. De er alltid hengivne, og det trengs kun en kort kommando for å få den til å lystre.

Besøk av andre raser

Dette var altså utgangspunktet for vår rase, en miniatyr gjeterhund. De ble avlet med tanke på intelligens og bruksegenskaper, da dette var påkrevet i deres «arbeide». Pelsen måtte være beskyttelse for vær og vind, og den pelsstruktur vi kjenner fra vår rasebeskrivelse: «Dobbel; dekkhårene skal være lange, strie og rette. Underullen skal være myk, kort og tett», var nødvendig for å holde seg varm og tørr.

I årene som fulgte kom flere hunder på besøk til Shetlandsøyene (tilhørte Norge fra ca år 1000 til 1468). Eirik Raude oppdaget Grønland i 982, og norske vikinger skal ha befolket Færøyene i 800-årene. Tanken har streifet at shetland sheepdog opprinnelig kom til Shetland med vikingene i år 700-800. Det er sterke bevis for at yakki-blod er innblandet i rasen. Dette var den islandske hunden som kom sammen med hvalfangeme fra Grønland og inn til havnene på Shetland. Denne hunden, som var omkring 35,5 cm høy, var vanligvis svart med tan eller hvite avtegninger. Mesteparten av de tidlige sheltier var svart og hvit eller svart og tan, og spor av yakki-avstamming er fremdeles synlig på enkelte soble sheltier, som har sotete snuter. Den norske buhunden skal også være innblandet, og man mener at hvetefargen som vi finner hos noen sheltier, stammer fra denne. Det blir også fortalt at en king charles spaniel kom i land fra en yacht, og markerte seg i sheltiens gener. Kryssingen med pomeranian var åpenbar, og har etterlatt oss en arv av små stående ører, runde øyne og eplehoder.

Første spesialklubb for rasen

Her starter den virkelige begynnelsen for vår rase slik som vi nå kjenner den, og vi står i stor takknemlighet overfor en rekke fremtidssynte shetlendere, som tidlig i vårt århundre holdt et møte i Lerwick og der stiftet «The Shetland Collie Club», den første spesialklubben. På den tiden kunne alle hundeklubber lage sine egne rasebeskrivelser, og allerede nå ble oppdretterne fortalt at: «Type og særpreg til shetlands-collien skal være lik den langhårete collie i miniatyr. Høyden skal ikke overskride 38 cm.» Når «The Scottish Shetland Sheepdog Club» ble startet i 1909, krevde deres rasebeskrivelse følgende: «En vanlig collie i miniatyr: Høyde ca. 30,5 cm, vekt 5,5 - 6,5 kg, både langhår og korthår er tillatt».

ESSC limited show (Juni 1937)

«The English Shetland Sheepdog Club» som kom i gang i 1914, forsøkte virkelig å finne en middelvei, og gjorde et forsøk på å tilpasse rasebeskrivelsen til: «Standard utseende på shetlands-collien er omtrent lik en utstillings-collie i miniatyr: Ideell høyde 30,5 cm.» Dette taktfulle forsøket ble imidlertid ikke satt pris på. Mange insisterte på at sheltien av utseende skulle være eksakt lik en liten collie, men at det skulle være en fullstendig egen rase og at dens individuelle karakteristika ville gå tapt dersom collien som modell ble fulgt for slavisk. Selv i dag betegner mange sheltien feilaktig, som «en collie i miniatyr» eller «mini-collie».

To ganger forandret «The Scottish Club» innholdet i rasebeskrivelsen, tydeligvis på grunn av at collien var krysset inn og at de derfor ikke fikk størrelsen i rasebeskrivelsen helt til å stemme. Den første forandringen kom i 1912, og to år senere ble dette til: «Utseende: Likt den moderne utstillings-collie i miniatyr (collie type og karakteristika må fastholdes). Ideell høyde på 30,5 cm i voksen alder, som fastsettes til 10 måneder». På samme tid ble korthåret forbudt. Korrekt høyde og type viste seg å bli en «rød klut» allerede fra starten av. Det eneste de kunne enes om var at den lille sheltien skulle se ut som en collie, og mens enkelte lot høyden øke for å få til dette, mente andre at robust bygning og et mindre colliepreget hode var av større viktighet.

Egen rase

Til å begynne med nektet «The English Kennel Club» å godkjenne rasen, men i andre omgang ga de etter, og rasen ble registrert. Ved tredje gangs behandling ble rasen gitt egen klassifisering. Derimot ble navnet «shetlands collie», som rasen alltid hadde vært kjent som inntil da, møtt med så stor motstand fra «The Collie Club», som på den tiden ikke så noe positivt i det hele tatt med vår rase - antakelig følte de at den skjemmet dem - navnet ble forandret til «shetland sheepdog». Herfra kommer så kjælenavnet «sheltie» som rasen er kjent under i dag.

1. verdenskrig

Første verdenskrig ble en tøff tid for en rase som var relativt ny. Det var andre og mere viktige ting å ta seg til enn å drive med hunder. Oppdrett og utstilling ble praktisk talt stillestående, men ikke før det første “challenge certificate” (CC) ble oppnådd i Birmingham i 1915 av “Frea”, en svart og hvit tispe eid av Mrs. Hubbard. Den var etter hannhunden Lerwick JarI (sannsynligvis rasens første registrerte avlshanne av betydning). Det ble utdelt kun ett certifikat (CC) totalt, og dette kvalifiserte automatisk til BIR (Best i Rasen). «Jarl» var eid av Mr. Loggie, en av grunnleggerne av den opprinnelige raseklubben, og som ikke uten bebreidelser fra andre oppdrettere, krysset inn en collie i et forsøk på å forbedre typen. Dette var et modig skritt i en langtidsrettet avlspolitikk, og dette ble senere også gjort av andre.

Collieblod

Like før hundeutstillinger under krigen ble helt forbudt, ble rasens første champions «kronet»: Clifford Pat i 1915 (tricolour) og Woodvold i 1916 (tricolour), den sistnevntes far var Crichton Olaf som igjen var etter en liten collie. I fare for å bli fiender med andre oppdrettere, foretok først Miss Humphries (kennel Mountfort) innkryssing av collieblod. En liten gylden sobel collietispe med navnet Teena ble paret med hannhunden Wallace (sobel). Han var igjen en sønn av Butcher Boy (sobel), som var den grunnleggende i linje BB. Dette resulterte i en linje med Mountfort-vinnere. Samtidig foretok Mr. Pierce (kennel Eltham Park) innkryssing av collieblod. Mountfort- og Eltam Park-avkom har gitt mange vinnere, og av de tidlige er kanskje Ch Eltham Park Eureka mest kjent. Teena ble senere solgt til Mr. James Sounders, Helensdale Kennel. Hun ble paret med Rip of Mountfort, en annen sønn av Wallace, og dette la et grunnlag, spesielt for Helensdale Kennels videre avl.

Disse krysningene har utvilsomt bidratt mye til å forbedre kvaliteten, selv om det nok har gått på bekostning av størrelsen, så i 1923 økte «The English Club» høyden i rasebeskrivelsen til å være: «Fra 30,5 - 38 cm, med idealstørrelse 34,3 cm.» (13,5 inch). Da «The Scottish Club» også adopterte denne høyden var en barriære overvunnet, og for første gang var man enige om høyden, men fastsettelsen av typen var fortsatt et stort problem, ettersom alle tre klubbene trakk i sine egne retninger. Mye blekk ble spilt med tilhørende argumenter inntil sakene ble brakt til overflaten, da «The English Kennel Club» reviderte alle eksisterende rasebeskrivelser med det formål å samle dem for utgivelse.

Ch Helensdale Bhan (linje BB) skrev historie da han hoppet over gjerdet og paret sin mor, Helensdale Gentle Lady. Resultatet ble Ch Helensdale Ace, en gylden sobel hannhund, med et ujevnt bliss og hvitt snuteparti. Han hadde et herlig temperament, som ikke mange hadde på den tiden. Han hadde øyne som var meget godt plassert, og ga det spesielle søte sheltie-uttrykket. Alle som så ham ble imponert over hans utseende, og han ble champion i 1950. Han fikk 11 certifikater tilsammen. Han produserte 10 champions og 10 certifikat-vinnere, og han ligger bak mange av våre anetavler i dag. Han har etterlatt flere generasjoner champions. Han ble først presentert under navnet Helensdale Lone Star, men ettersom dette navnet ikke ble godkjent av den engelske kennelklubben, ble navnet erstattet med Ace. Han gjorde mye for rasen eksteriørmessig, men det bør også nevnes at han var monorchid (kun én testikkel).

Rasebeskrivelsen slik den ble bestemt den gang...….

Dersom raseklubbene ikke hadde blitt enige om en felles akseptert rasebeskrivelse, ville avgjørelsene ha blitt fratatt dem. Rasebeskrivelsen ble til ved enighet mellom «The Shetland-», «The Scottish-» og «The English Shetland Sheepdog Club» kun en dag før fristen var ute. Vi bør være virkelig takknemlige overfor dem som med felles innsats gjorde rasebeskrivelsen akseptabel for alle de tre klubbene.

.…... og slik vi kjenner den i dag

Den sist bestemte rasebeskrivelse for shetland sheepdog, som vi i dag (1991) benytter, er fra 1986. Størrelsen skal etter denne være: «ldealstørrelse for hannhunder: 37,0 cm, for tisper: 35,5 cm. Mer enn 2,5 cm over eller under disse mål er ansett som høyst uønsket».